NYE SEIL - ENDELIG!

RETUR - EUROPA;

Etter et fantastisk 4,5 måneders opphold i KARIBIEN, hvor vi har besøkt 22 av ca. 30 øyer/stater, - setter vi nå kursen hjemover mot Europa og Norge.  I første omgang går turen fra St. THOMAS /USVI til BERMUDA, og deretter til AZORENE hvor vi ser for oss et 1-2 ukers opphold.  Fra AZORENE seiler vi videre til FALMOUTH, helt syd i England. 

Den siste dagen før vi dro fra St. THOMAS, fikk vi med oss det berømte karnevalet på øyen.  Dette ble i år arrangert for 65. gang, og siden arrangementet sammenfalt med 100-års jubileet som selvstendig stat, - var stemningen i taket døgnet rundt!  Det ble arrangert en stor karnevals parade gjennom byen, og bortsett fra buekorpsene som var erstattet med bongo-trommer og hula-damer, - kunne paraden faktisk minne litt om en skikkelig 17-mai feiring i Bergen.

Første etappe fra USVI til BERMUDA er nå akkurat gjennomført, etter en havkryssing på 850 nm.  Vi brukte nøyaktig 6 døgn på turen, som er den lengste etappen vi har hatt uten ekstra mannskap om bord.  Med flunkende nye seil og jevn vind fra øst/sørøst, gikk seilasen ganske fint.  Riktignok hadde vi noen kraftige «sqalls» også denne gangen, men vi er etter hvert blitt flinke til å lese skyenes bevegelse, og klarer derfor å seile rundt de fleste.  Vi seilte i noenlunde rett linje nordover, hårfint øst for det beryktede BERMUDA-triangelet.  Vi fikk daglige værmeldinger over satellitt fra Kjersti hjemme i Bergen.

Denne gangen så vi faktisk ingen andre seilbåter underveis og bare et eneste tankskip på svært langt hold.  Verken hvaler eller delfiner fulgte oss , - det var kun blått hav å se i alle retninger.  Det er i grunn både fasinerende og skremmende å seile over så store havområder uten å se hverken skip eller annet liv.  Særlig fordi deler av SARAGOSSAHAVET rett ved siden av vår rute, er 5-6.000 meter dypt.  Tatt i betraktning at havforskerne hevder at det sannsynligvis fins mange ganger flere dyrearter i havet som IKKE er oppdaget ennå, - enn de som ER oppdaget, - er det nok plass til mye rart på slike havdyp.  Så det er litt av hvert det går an å filosofere over under en slik havkryssing…

Turen startet riktignok ikke så bra, da vi etter 8 timers seilas sammen med en svensk og en kanadisk båt plutselig kom inn i et lavtrykksområde, med store nedbørsmengder.  Autopiloten vår falt ut etter det store regnskyllet (som den jo også gjorde etter monsterbølgen på veg til Cape Verde i fjor), - og vi tok ikke sjansen på å seile videre 6 døgn uten autopilot.  Vi måtte derfor ta farvel med de to andre båtene, og håndstyre tilbake til St. John i stummende mørke og ganske grov sjø.  Vi ankom Maho Bay kl. 03.00 om natten, og var da både slitne og frustrerte. Marianne som nesten ikke har vært sjøsyk under oppholdet i Karibien, var nå veldig dårlig pga de store bølgene.  Men vi våknet til strålende sol neste morgen, og autopiloten var da «tørket opp og klar til dyst».  Vi avventet likevel ett døgn i Maho Bay, og fikk med oss nok en snorklingstur blant de mange skilpaddene som vi etter hvert er blitt godt kjent med.

Da vi startet havkryssingen på nytt neste morgen, var alle instrumentene i cockpit omhyggelig pakket inn i klar plast, og tapet godt fast slik at de skal tåle både regn og bølger.  En praktisk og grei løsning for oss, - men helt klart en falitt erklæring for RAYMARINE.

Selv om seilasen til BERMUDA gikk bra, var det en god følelse da vi så øyen komme opp av havet i horisonten foran oss, - og ikke lenge etter ble vi kalt opp på VHF av Bermuda Operation Center som åpenbart har full oversikt over nye båter i farvannet utenfor.  På BERMUDA skal vi plukke opp Dag Thurmann-Moe, som skal være mannskap om bord på de to neste etappene.  Dag har vært sjømann noen år da han var yngre, og er skikkelig motivert for en havseilas.  Så dette blir bra!

Neste etappe til AZORENE er på hele 1850 nm som vi forventer blir unnagjort på ca. 15 dager.  Værmeldingene vil naturligvis bli studert nøye før vi starter, og tidspunktet for avreise vil bli tilpasset deretter.

Følg med  --  Følg med --  Følg med -- J

Storm på Bermuda - Nabobåten på grunn

STORM!

Vi tilbrakte en hel uke på BERMUDA i håp om å få fatt i en skipselektriker til å feilsøke autopiloten vår, som flere ganger har falt ut.  Til tross for 60.000 mennesker i hovedstaden HAMILTON og et stort antall besøkende seilbåter i den idylliske havnebyen ST.GEORGE, - var utrolig nok elektriker umulig å oppdrive.  Så her er det gode muligheter for en god skipselektriker som ønsker en mer eksotisk tilværelse enn regnfulle Norge (Bjørn Harald; her har du en kjempesjanse!).  America-Cup skulle arrangeres på Bermuda omtrent da vi dro, og dessverre fikk vi ikke med oss denne.

STORM-1

Etter 3 dager på anker i ST. GEORGE Bay, BERMUDA, blåste det plutselig opp til  storm inne i havnen midt på dagen.  Vi logget faktisk en vindstyrke på 23,8 M/S som er like under grensen for full storm.  Hele vær-situasjonen var surrealistisk.  Det turkise vannet kokte og sjøsprøyt pisket rundt oss.  Plutselig mistet et 10-talls båter ankerfestet, og «dragget» forbi i full fart med ankeret på slep.  Mannskapene ombord gjorde febrilske forsøk på å unngå å kollidere med andre båter og på å få nytt feste i andre deler av bukten.  Nabobåten vår, en flott SWAN-45, dragget av sted mot en grunne inne ved land, og traff denne og veltet overende.  En redningsbåt kom heldigvis raskt til og fikk tatt hånd om de 3 som var ombord. 

Heldigvis lå S/Y BARONESS trygt på ankeret. Men vi satt på vakt hele dagen, klar til å aksjonere hvis noe skulle skje. Vi har for øvrig nå ligget på anker nesten hver dag i snart 4,5 måneder og har hittil ikke dragget en eneste gang. Kombinasjonen av godt anker, tung og lang kjetting, samt rett teknikk, - er nok forklaringen på dette.    Dette med riktig teknikk er sannsynligvis aller viktigst.  Dessverre ser vi nemlig veldig mange tilfeller av «Donald Duck-ankring» hvor seilere slipper ankeret rett ned til bunns med kort kjetting og uten å på noen måte forsikre seg om at ankeret virkelig  har fått feste. Disse får veldig raskt problemer straks vinden snur eller øker i styrke.  Vi har sett flere tilfeller av kollisjoner som følge av dragging.  Men når det er storm er situasjonen ekstrem, og  det meste kan skje også med de som har ankret skikkelig.    Seilbåten som veltet og lå på siden i 3 dager, ble forøvrig reddet og heist vekk fra grunnen av en stor kranbåt.  Heldigvis viste det seg at skadene var minimale.

STORM-2

Etter en uke på BERMUDA satte vi kursen mot AZORENE.  Dette er en lang seilas på hele 1850 nm, som vanligvis tar 2-3 uker, avhengig av vind og værforhold.  Å dra avsted uten autopilot var selvsagt ikke optimalt, men ble faktisk vår eneste mulighet.  Med Dag som nytt mannskap ombord, var vi  heldigvis 3 som kunne dele på vaktene. Som ved tidligere havkryssinger seiler vi 24/7, og særlig de helt svarte nettene uten måneskinn, er krevende.

Vi seilte langt nordover til å begynne med, hvor vindene statistisk sett er gode.  Etter en knapp ukes seiling kom vi imidlertid plutselig inn i et uværsområde.  Vi får værmeldinger over satellitt hver dag fra Kjersti, men intensiteten i dette uværet var ikke varslet på grib-filene.  Vi målte vindstyrke på over 22 M/S som tilsvarer liten storm.  Bølger nesten som hus bygde seg opp rundt oss, og situasjonen ble relativt anstrengende. Vi seilte medvinds i 5-7 knop med kun den selvlysende orange storm-fokken oppe et helt døgn mens uværet pågikk. Heldigvis blåste stormen i riktig retning, for å seile mot eller på tvers av vinden, ville vært vanvidd.   Vi forsøkte å seile opp og ned på bølgeveggene uten å bli truffet når bølgene brøt, og lyktes relativt bra med det.  Men en bølge traff oss i siden om natten, og ga oss en kraftig krengning.  Bølgen feide inn gjennom cockpit på barbord side og ut igjen på styrbord side.  Alt som lå i en fast-stroppet kurv på cockpit bordet forsvant, - herunder et par dyre lesebriller.  Men heldigvis var mobiltelefoner og satellitt-utstyr som vanligvis ligger der, tatt vekk på forhånd.

Stormen ble en skrekkblandet opplevelse for alle oss 3 om bord, som vi gjerne kunne vært foruten.  Vissheten om at vi var minst en uke fra nærmeste kyst forsterket naturligvis fryktopplevelsen.  Samtidig viste den oss at S/Y BARONESS virkelig er en skikkelig stødig og god  «Blue Ocean-sailer» som godt tåler slike påkjenninger når uhellet først er ute.  Og det er det selvsagt svært betryggende for oss å vite.  Storm-fokk på eget kutter-stag som vi fikk montert i Las Palmas, - er også en super løsning som egentlig burde vært standard for slike havseilere. 

STORM-3

Etter at vi hadde ridd den forrige stormen av, og akkurat da vi passerte midtpunktet på seilingslinjen mellom BERMUDA og AZORENE, - fanget Kjersti opp et nytt lavtrykk på grib-filene.  Hun sjekker 4-5 ulike vær-systemer hver dag, og samtlige meldte om det samme kraftige lavtrykket.  Dette var et storm-varsel med vindstyrke som var mye høyere enn den forrige stormen.  

Vi besluttet da umiddelbart å seile sydover for å komme rundt hele stormen.  Vi hadde jo i utgangspunktet seilt langt nord for midtlinjen, for å sikre oss de beste vindene  Vi måtte derfor seile rett syd i to døgn, og kom da helt ned på samme breddegrad som Bermuda, - godt utenfor stormens nedslagsfelt.  Flere andre båter (ARC-EUROPE) valgte å gjøre det samme. 

Ulempen med å gå langt syd var at vi da kom inn i et stillebelte, og ble liggende et helt døgn uten vind i det hele tatt.  Men når alternativet var en ny og verre storm, var dette likevel en god løsning.  Etter 18 døgn i åpent hav ankom vi lørdag morgen Horta, Fajal som er den midterste av de 3 hovedøyene i øygruppen Azorene.  Som følge av stormene hadde vi tatt en lang omvei, og tilbakelagt en seilingsdistanse på nesten 2.200 nm (!) fra Bermuda. Døgnkontinuerlig seiling uten autopilot ble en slitsom affære over en så lang distanse, og Dag som har gjort en strålende innsats ombord, valgte derfor å mønstre av på Azorene og ta fly hjem til Norge. Vi takker ham for innsatsen og ønsker ham velkommen ombord ved en senere anledning.

Vi har nå krysset Atlanterhavet for 2. gang i løpet av turen.  Atlanterhavet er med sine 84 millioner km2, verdens nest største hav.  Vi skal nå slappe av her i 1-2 uker, før vi seiler videre til Falmouth i Syd-England.    Det er elektroservice i havnen, og elektriker er allerede i gang med å feilsøke autopiloten slik at denne skal være klar i god tid før neste etappe. Dette blir forøvrig den aller siste av de lange overseilingene på hjemreisen, og har en lengde på 1250 nm som vil ta ca. 10 dager i åpent hav.   

I havnen i Horta, ligger et 300-talls havseilere som alle er på veg nordover mot England eller østover mot Portugal og Middelhavet.  Alle har seilt i 2-3 uker i åpent havfor å komme hit, og stemning og atmosfæren er derfor helt spesiell. Vi gleder oss nå til å være en ukes tid på land, og til å utforske denne spennende øyen! :-)

S/Y BARONESS-LOGO i Horta, Faial

AZORENE/Horta, Faial

Vi tilbrakte 10 dager på øyen Faial, som er den midterste av de 3 hovedøyene i øygruppen Azorene.  De to andre hovedøyene heter Flores (vest) og Sao Miguel (øst), - hvor sistnevnte er hovedstad for øygruppen.  Azorene består for øvrig av tilsammen 9 øyer, og det er relativt stor avstand mellom flere av disse (opptil 1 døgns seiltur).

På Faial er havnebyen Horta, et samlingspunkt for seilere på veg østover mot Middelhavet og nordover mot UK/Scandinavia.  Det var hele 350 seilbåter i havnen de dagene vi lå der, og nesten alle malte sine logoer og landsflagg på murene i kaiområdet, - slik tusenvis har gjort tidligere.  Fra havnen i Horta er det en fantastisk utsikt mot naboøyen PICO, hvor en stor vulkan med 2.200 meters høyde ruver i terrenget.  Riktignok kun i klarvær, for det er svært mye tåke i området.

Azorene er underlagt Portugal, og regner seg som Portugisisk. Faial har mye gammel kultur å by på, tilbake til tidlig på 1500 tallet.  Faial er ellers en stille og rolig øy med 15.000 innbyggere, og har et trivelig miljø.  Alle seilere må innom PETERS SPORTS CAFE i havneområdet, som har vært drevet for seilere siden 1918.  Her er god mat og drikke og masse folk uansett når du kommer, - og hele lokalet er dekorert med slitte seil og vimpler fra alle verdensdeler.  Et annet «must» er å besøke restauranten GENUINO, som drives av en mann med samme navn.  Han har som eneste portugiser noensinne seilt solo jorden rundt to ganger.   Han seilte faktisk i en Bavaria 36 begge gangene, og båten som heter Hemingway ligger fortsatt i havnen.

På vestsiden av øyen er det en stor fyrlykt som er ombygget til et underjordisk museum.  Her var det et stort vulkanutslipp i 1957/1958, som varte i nesten et helt år, og som la store områder i lava. Vi besøkte museet en dag vi leide bil og kjørte rundt hele øyen.  Det er til sammen 10 vulkaner på øyen, men utenom akkurat vulkanområdene, er øyen svært grønn og fruktbar.

Faial har forresten et prisnivå som er ca. 1/3 av prisnivået i Karibien.  Et besøk her er derfor veldig hyggelig.  Dette gjelder særlig mat og drikke, men også mange andre ting som eksempelvis havneleie.  Restaurantene er svært flinke med mat, men den lokale vinen er ikke like imponerende.  Men her fins det mye bra som importeres fra Portugal.

Vi fikk anbefalt på forhånd å bruke 2-3 uker på Azorene, fordi øygruppen har så mange spennende øyer, og avstanden mellom dem er stor.  Vi er enig i dette, og kunne med fordel ha besøkt flere av øyene.  Men vi får jo uansett ikke med oss alt, og var ivrige på å komme videre til UK, mens værprognosene var gode. 

Det aller kjekkeste på Faial, var likevel at vi fikk elektriker ombord.  Etter litt feilsøking, fant han en svakhet i en koblingsplate på baksiden av et sikringspanel, som sannsynligvis har oppstått som følge av risting og vibrasjoner.  Straks denne ble skiftet kom autopiloten i gang igjen.  Dette er nok et eksempel på mikrofeil som fører til mye stress og komplikasjoner, - særlig i et maritimt miljø. På overseilingen til UK forutsatte vi å holde autopiloten i gang 100 % av tiden (!)

Azorene er spesielt kjent for «WHALE WATCHING», da Golfstrøm og sjøtemperatur gjør det svært gunstig for hvaler å oppholde seg i havområdene rundt gruppen, - eller å besøke disse havområdene på sine vandringer nordover.  Vi så 3 hvaler bare rett før innseilingen til Faial, og fra en av toppene rundt byen så vi mange hvaler på en og samme tid.  På toppen av fjellet er det forresten en liten observasjonspost hvor en av hvaltitterne sitter med en sterk kikkert og radiotelefon, og koordinerer 3-4 store gummibåter med nysgjerrige turister ute på havet.  Whale watching er blitt en viktig inntektskilde på Faial, og hvaltittingen virker svært godt organisert, med strenge regler for hvordan tittingen skal foretas uten å forstyrre hvalene.

OVERSEILINGEN fra Azorene til UK

Vi har nå akkurat unnagjort den siste av de lange havkryssingene, og ankom i natt den lille byen "KINSALE» på syd-øst siden av Irland. Kryssingen fra Azorene tok 10 døgn, - og gikk faktisk svært bra, til tross for at vi var uten ekstra mannskap på turen.  Det var nesten flat sjø og lite vind de aller fleste dagene, og seilingen tok derfor veeeeeeldig lang tid de 7 første døgnene.  All elektronikk om bord fungerte imidlertid  strålende, og vi gikk på autopilot 100 % av tiden.  De to-tre siste døgnene hadde vi kuling og gode vindforhold, - og utrolig nok også i riktig retning.  Vi nærmest suste inn mot Irland, og fikk i stummende mørke lagt oss "longside" utenpå to andre mindre seilbåter i "Castlepark Marina".  Som vanlig var det kjempegodt å komme i havn.  Vi har nå unnagjort samtlige av de lange hav-kryssingene på vegen tilbake fra Karibien, og tilbakelagt tilsammen 34 døgn i åpent hav.

På vegen fra Azorene til UK, så vi virkelig mange hvaler.  Riktignok de fleste på langt hold, mens noen få kom helt bort til båten for å sjekke hva dette var for noe rart.  Det er tydelig at vi befant oss midt i «hovedveien» for hvaler på sommervandring nordover.  HUMPBACK/KNØLHVALENE er akkurat på denne tiden på veg nordover for å fete seg opp på sild langs Norskekysten.  Dette er svære dyr, og det er et fantastisk skue når disse kaster seg opp i luften, slik at hele dyret er over vannet. 

Vi har totalt sett hatt uventet mange hvaltreff, og er nå faktisk i stand til å skille noenlunde greit  mellom flere ulike hvaltyper, - herunder SPERMHVAL, HUMPBACK/KNØLHVAL, BOTTLENOSE og BLÅHVAL.  Sistnevnte har vi kun sett en gang, men da på kloss hold.  I tillegg har vi hatt besøk av hvaler vi tror er FIN-WHALE eller SEI-WHALE.  Vi har også fått «kontroll på» alle delfinbesøkene, og skiller nå greit mellom «COMMON-DOLPHIN», «ATLANTIC SPOTTED  DOLPHINS» og «BOTTLENOSE DOLPHINS».  Så Atlanterhavskryssingene har virkelig blitt en lærerik prosess for oss.

Planen nå er  å «kose-seile» opp Irskesjøen og besøke flere Engelske og Skotske byer underveis, før vi går gjennom  Caledonien-kanalen og seiler til Orkenøyene, Shetland og hjem til Bergen i mdten av august. Korte besøksrapporter følger underveis.

🙂

KINSALE

KINSALE – DUN LAOGHAIRE – DUBLIN – ISLE OF MAN

Kysten av Irland er fantastisk!  Vi ante ikke dette på forhånd, og er blitt veldig imponert!  Store grønne vidder som grenser mot stupbratte klipper på den ene siden, og lange innbydende strender på den andre siden. Byborger og Castles i stein fra 1500 tallet, og små kystbyer med lokale puber og restauranter.  Det er dette det dreier seg om, og det er kjempehyggelig å seile langs slike kyster.  Det er 4,6 millioner mennesker i Irland, men de fleste av disse bor åpenbart ikke langs kystlinjen.  Og det er kanskje like greit..  Riktignok er det bikkjekaldt, og vi som fortsatt er i Karibien-modus går i boblejakker.  Men off-white irlendere lar seg tilsynelatende ikke affisere av temperaturen, og går for det meste i shorts og t-skjorter.  Så det er nok sommer her, nå..

KINSALE:  Veldig idyllisk småby, med et par tusen innbyggere og gamle godt opp-pussede bygårder i mange forskjellige farger.  Koselige restauranter og puber og flotte områder for sykling. To imponerende byborger, og spennende historie fra 1600-tallet.  Vi ble veldig betatt av Kinsale, og tilbrakte 6 dager der, - dels fordi det var en veldig kjekk by, og dels fordi værutsiktene i Irskesjøen var dårlige.

DUN LOAGHAIRE: 1,5 døgns seiltur nord for KINSALE.  Irlands største båthavn med 820 plasser og topp standard.  God kommunikasjon med 15 min tog-forbindelse til DUBLIN.  Ellers ingenting..

DUBLIN:  Irlands hovedstad med 500.000 innbyggere, og den byen i Irland som er absolutt mest besøkt av turister.  Masse fine parker og gamle bygninger, og et hyggelig bymiljø for shopping og helgeturer.   Litt storby og litt småby, kanskje, - og ikke like åpenbart sjarmerende som f.eks. KINSALE. Men dette er kun basert på et en-dags besøk uten særlig mye forarbeid..

• FAKTA – IRLAND
• Areal:                       70.280 km2
• Innbyggere:              4,8 millioner
• Status:                     Egen stat (republikk) som dekker 5/6 av øyen Irland. 
•                                  1/6 av øyen utgjør Nord-Irland som er del av Storbritannia)
• Språk:                        Irsk (Gælisk/Keltisk)/Engelsk

ISLE OF MAN (DOUGLAS):  Oj..oj..oj...Dette er et virkelig fasinerende feriemål.  Vi besøkte hovedstaden DOUGLAS, men hele øyen er en perle!  ISLE OF MAN ligger midt i Irskesjøen mellom England og Irland, 80 NM fra DUN LAOGHAIRE.  Småbyhavn med vippebro og sluse på den ene siden, og "Fransk Riviera" langs den langstrakte stranden på den andre siden. Hestetrikker fra 1876 sørger for intern transport i sentrum, mens antikvarisk EL-jernbane går til "SNAEFELL MOUNTAIN" og damp-jerbane går i regulær trafikk til nabobyene.  Øyen er ideell for sykling.  ISLE OF MAN var norsk i 400 år frem til 800-tallet, og mange navn er fortsatt norske/nordiske.  

ISLE OF MAN er ellers kjent som skatteparadis, og som årlig arrangør av TT-race, - et av verdens aller tøffeste motorsykkel-løp.  -- Og for en uvanlig stor bestand av BRUGDER (som jo en sjelden gang kan treffes også langs norskekysten).  Brugde eller BASKET SHARK, er verdens nest største fisk,  - er plankton-etende, kan bli hele 13 meter lang, og kan veie 19 tonn. Det henger bilder av haien alle steder, og flere av de andre båtene i havnen hadde truffet på slike.  Så badesesongen synes nå definitivt å være  over..